"Jaja, sånn går no dagene.."

Dagene går og jeg innser at det er nokså lenge siden jeg har oppdatert blogen. Problemet er ikke at jeg ikke har noe å skrive om, men derimot at det har vært forholdsvis travelt. Ja, det til tross for at jeg ennå ikke har fått arbeidstillatelse. (Det kunne jo vært en unnskyldning i seg selv, ettersom blogoppdatering noen dager føles som arbeid) Ja, du hørte riktig; Jeg har snart vært her i 3 måneder, uten arbeidstillatelse. Og for du som er verdensvant vet du at et turistvisum her varer maks 3 måneder, så jeg håper det ordner seg snart. Rød tråd. Det må også sies at jeg har fått to avslag, men nå skal det visst endelig se ut til å ordne seg - men det kan jo fortsatt ta tid! Ja, det er noe eksotisk og fortryllende over uttrykket ”African time – tiden går ikke, den kommer!” Men jeg må innrømme at jeg etter å ha bodd her en stund også har fått merke baksiden. For å si det som det er; ”African time" er noe av det beste og verste her! De to motsetningene går liksom liksom hånd i hånd - det kommer helt an på situasjonen. Tilbake til den røde tråden. Men til tross for at jeg lever på turistvisum har turistfølelsen minket vesentlig siden jeg kom. Ja, hverdagen har på en måte nådd meg her også og jeg føler meg faktisk hjemme nå. Ja, jeg skal ikke legge skjul på at jeg trives svært godt i den afrikanske tilværelsen. Jeg må likevel innrømme at jeg ser svært frem til å få arbeidstillatelsen på plass, slik at jeg kan begynne å jobbe for fullt og gjøre det jeg er kommet for å gjøre: Jeg kan blant annet ikke da på boksalgsturer før papirene er på plass.. Og så til slutten på den røde tråden. Et negativt symptom på svekket turistfølelse er imidlertid at kameraet mitt blir mer et utstillingsobjekt på rommet enn en flott-opplevelse-foreviger. Det går hardt utover blogoppdateringer! - Men ingen forbedringer uten forbedringspotensiale, så bare gi meg litt tid.. Tiden går jo ikke, den kommer..

"Dagen er ikke helt den samme uten.."

”NORWAY!” hører jeg bli ropt av full hals fra den andre siden av gaten. Nei, det er ingen tvil om at det er min oppmerksomhet de vil ha. De kjenner meg nemlig igjen nå, disse avisselgerne. I enkelte gater i sentrum kan jeg ikke lengre bevege meg anonymt. Før jeg har fått tid til å tenke meg om er jeg omringet av selgere: ”VG?VG!VG?” roper de i håp om å få solgt en avis. Noen av dem vifter også med Aftenposten, Dagbladet og andre litt mindre norske aviser. Jeg må innrømme jeg slår til og kjøper en avis en gang i blant. For litt over 10 norske kroner får jeg nemlig kjøpt gårsdagens avis her i Arusha sentrum!

Det er deilig å være norsk i Danmark heter det.

Men det kan jammen meg være deilig å være norsk i Tanzania også..