Min herlige skolevei..

Etter 40 timer med swahilikurs har jeg takket for meg for denne gang. Planen er å kanskje ha litt mer undervisning når det har gått en stund. Du spør deg kanskje; ”Hvor mye swahili kan du nå da, Trond?”. Jeg skulle gjerne svart ”Nesten flytende, satser på finpussen i løpet av noen uker”. Men den gang ei... Akkurat nå er jeg kommet til et punkt hvor jeg føler swahilikunnskapen er lik null. Det har vært veldig mye grammatikk på kort tid, så nå er det rett og slett bare kaos i rommet mellom ørene. Mine gode, erfarne støttespillere sier imidlertid at dette er helt normalt. Det kommer seg vel når jeg får repetert litt og pugget litt gloser. Ja, la oss i alle fall håpe det...

Her kommer noen glimt fra det som var min daglige skolevei:

Tut og kjør

Et yrende liv..

Bananekspressen

"African time" har også sine ulemper..

En av oppgavene denne uken har vært å ta med alle bilene ned på politistasjonen. Det er nemlig tid for den årlige sikkerthetskontrollen. Kontrollen består av testing av lydhorn, vindusviskerne og alle lysene. That’s it. Resultaten av godkjent test er et signert klistremerke i frontruten. På grunn av dårlig tid fikk vi ikke ordnet det ene baklyset på den siste bilen før kontrollen, men vi kjøpte en pære på veien. Kontollen gikk selvfølgelig helt greit frem til baklysene skulle sjekkes. Da fikk vi klar beskjed fra lovens lange arm at vi måtte dra på verksted og skifte pære for så å komme tilbake. Men vi hadde jo pæren, så vi kjørte bare rett på andre siden av gaten og skiftet selv. Så var vi tilbake tre minutter etterpå, klar for kontroll. ”Hvorfor i alle dager driver denne hvite mannen og skrur på bilen rett utenfor politiets område?” var spørsmålet Joakim fikk da vi var tilbake. Han var tydeligvis ikke helt fornøyd med hvordan vi løste problemet med baklyset, men omsider gikk han endelig med på å fortsette kontrollen. Kontrollen gikk greit og vi fikk stilt oss i kø for å få skrevet under papirene og motta klistremerket. Etter å ha stått en god stund i kø, fikk vi vite at hun som hadde ansvar for klistremerkene hadde tatt lunsjpause – og selvfølgelig tatt med seg klistremerkene. Ingen visste hvor hun var. Da hun endelig var tilbake var vi klar for å få klistremerket og dra hjem. Men neida, nå var hun selvfølgelig tom for klistremerker. Hun måtte da på et annet kontor å hente flere. Det tok nærmere én time, så da hun var tilbake stod køen langt utenfor kontorbygningen. Joakim stod nå i kø, så jeg satt utenfor på trappen og ventet. Da kom en politibil ryggende i full fart forbi – komisk nok uten ryggelys..

Etter nærmere to og en halv time stod jeg endelig med et klistremerke i hånden med en verdi på 15 norske kroner. For meg var det i øyeblikket mer verdt enn et OL-gull..

Med det etterlengtede klistremerket i hånden var jeg klar for å feire. Turen gikk derfor ned på fruktmarkedet i sentrum for å kjøpe vannmelon. Vi fikk til slutt prutet ned til ca 7 norske kroner for en hel vannmelon – nice price. Prikken over i’en var imidlertid at en stor rotte løp over foten min i det jeg skulle velge hvilken vannmelon jeg ville ha...

Fruktmarkedet i sentrum

Piloten har landet..

Etter flere måneder med sykeopphold i Norge, var Eivind Johannes mandag kveld endelig ”back in business” her i Arusha. Allerede tirsdag morgen ble jeg invitert med på tur da ”gliset” skulle gjenforenes med sin herre. Ingen tvil: piloten er tilbake! (..noe jeg merker han har vært klar for lenge)

Eivind Johannes i sin fantastiske Toyota Landcruiser '79 modell.

Ubetalt husleie!

Når jeg først var i gang med en kort presentasjon av familiene her på tomten, glemte jeg å presentere Willy Timoteus Tulluan med familie. Willy Timoteus og familien har vært trofaste og bodd på badet mitt siden jeg kom hit, men nå vurderer jeg å kaste de ut ettersom de ennå ikke har betalt husleien for august..

Willy Timoteus Tulluan

NLM - monopol på godtfolk?

Dagene går og det har skjedd en del siden sist. 30.august kom familien Malmin hit til Tanzania – en flott familie som satser på en treårsperiode her i Arusha. De er en av to norske familier som skal bo og jobbe her på Scripture Mission. Den andre familien er familien Indrebø, som for øyeblikket er i Norge i forbindelse med en tvillingfødsel. Fikk imidlertid melding denne uken om at familieøkningen var et faktum! Gratulerer så mye til dere! Etter planen kommer de nok ut i løpet av oktober en gang.. Ja, da blir det til sammen 6 småbarn her på tomten – i tillegg til Joakim sine tre litt eldre. Jeg begynner å lure på om jeg skal satse på å starte NLM-barnehage her....

Ellers skal vi etter planen hente vår folkekjære MAF-pilot, Eivind Johannes Lindtjørn, på flyplassen 8.september. Han var i juni utsatt for en motorsykkelulykke, men er nå etter et opphold i fedrelandet klar for å sette seg bak spakene igjen. Ja, en skulle nesten tro NLM har monopol på godtfolk; Som dere forstår er det en fantastisk gjeng jeg skal samarbeide med, så jeg gleder meg til vi kommer skikkelig i gang med arbeidet..

Bildet er stjålet fra Reidun Åsland

         Fra venstre; Per Ove (høvdingen), Mathilde, Kristin, Mari, David og meg.

Mpira wa miguu

Mandag tok jeg turen ned på CHRISC-kontoret her i Arusha for å slå av en prat. Der jobber blant annet Joseph, en som jeg gikk på Høgtun Folkehøgskole sammen med skoleåret 06/07. Det var utrolig kjekt å treffes igjen! Resultatet av besøket ble blant annet fotballtrening dagen etterpå...

CHRISC-kontoret her i Arusha..

På denne fotballbanen noen kilometer utenfor sentrum trener CHRISC-ungdommen fire dager i uken. Det var utrolig kjekt å være med, så satser på å ha tid til å være med minst én dag i uken fremover..

Kombinert parkeringsplass, fotballbane og plass for å ha dyr på beite..

Tur til Haydom

Lørdag 23.august rullet en bil lastet med 5000 bøker ut fra tomten her i Arusha. Bøkene var en gave fra Kenya/Tanzania-misjonær Jon Jøssang til pasienter og pårørende ved sykehuset på Haydom. Jeg var da heldig og fikk være med Reidun Åsland på det ærefulle oppdraget å frakte disse bøkene.

Da vi nærmet oss Babati fikk vi telefon fra familien Stensland. De var på vei fra Katesh til Nairobi og lurte på om det passet å møtes. Det endte med en kald brus utenfor "Pick 'n Pay" i Babati.

Det var en utrolig flott tur til Haydom; variert natur og mye å se langs veiene..

Tre kvinner som bærer høy

Det var ikke bare vi som var tungt lastet..

Det er veldig tørt for tiden, så mye støv..

Grunnen til at vi kjørte om Babati var at vi skulle besøke Marit og Leif Thingbø i Katesh. Der jobber de som misjonærer blant Datoogafolket. Her fikk vi et deilig måltid før vi dro videre..

flott natur

Da vi kom til Haydom ble vi godt mottatt av Mama Kari og Øystein Olsen.

Søndag kl.07:30 var vi på plass i kirken på Haydom og fikk med oss en flott gudstjeneste, men først var det frokost på gjestehuset.

Etter gudstjenesten fikk jeg omvisning på sykehuset..

Så var det til for å dra tilbake til Arusha. Vi kjørte da om Mbulu og Karatu..

Landcruiseren i sitt rette element..

Mer enn å kjøre Landcruiser...

Etter å ha lest blogen min begynner sikkert noen å lure på hva jeg gjør her i Tanzania – eller rettere sagt hva jeg skal gjøre. Nei, det er ikke en lang sydenferie.. For dere som ikke har fått det med dere, skal jeg altså være ettåring (volontør) for NLM (Norsk Luthersk Misjonssamband) her i Arusha i Tanzania. Herfra driver NLM litteraturarbeid, med produksjon av egen litteratur i tillegg til salg og distribusjon av bibler, salmebøker og andre kristne bøker/hefter – i hovedsak på swahili. Jeg skal da jobbe i bokhandelen her og være med på distribusjonsarbeidet – derfor ”Bokhandleren i Arusha”

Te eller kaffe? Ja takk begge deler..

Dagene går og det er på tide med en ny oppdatering. Jeg har hatt en del problemer med internett her, men nå ser det ut til å være i orden. Men det er ikke først og fremst internettproblemene jeg vil legge skylden på for dårlig oppdatering på bloggen. ”Problemet” hentet jeg imidlertid på Kilimanjaro Airport på fredag; Reidun Åsland. (sikkert noen av dere som kjenner henne..) Siden da har dagene vært som ett langt kaffeselskap, uten kunstpause til bloggoppdatering. Men jeg må innrømme, før Reidun slår meg med fluesmekken, at jeg trives med det. Etter å ha vært eneste nordmann på tomten her en stund må jeg si det er deilig å snakke litt norsk. Gero (en tysk MAF-pilot) er også med i selskapskomitéen. Bortsett fra et kirkebesøk i den internasjonale kirken på søndag, har dagene altså gått med til sightseeing og å besøke et ukjent antall restauranter. Gjerne middag på en og dessert på en annen. Når vi er tilbake her på tomten, er det selvfølgelig tid for kaffe på terrassen til Reidun. Norsk twist, hjemmelaget kake og is har blitt dagligdags. ”Men dere vil vel ha litt kveldsmat, gutter?” Så da er det bare til å sette seg rundt bordet igjen – et bord dekket med norsk pålegg. Ja, som dere forstår har jeg det bare bra. Skal innrømme misjonærlivet så langt har gitt mersmak...

Kozi ya Kiswahili

Mandag 11. august kl.10:30 møtte jeg forventningsfull opp til min første time med swahiliundervisning her i Arusha. Det var nesten som å begynne på skolen for første gang - pyntet med skjorte og utstyrt med penn og papir møtte jeg i god tid til første time. Etter planen skal jeg ha 2 timer med privatundervisning hver dag i 3-4 uker fremover, så det blir spennende å se hvordan det går. Powerpoint? Å nei du, her er det god gammeldags tavleundervisning som gjelder, med utlevering av sammendrag på slutten av dagen. Jeg var i begynnelsen litt spent på om 2 timer kanskje var litt for lenge ettersom det er kun meg i klassen, men tvert imort. Jeg har fått en fantastisk lærer; bwana Sango! En eldre dresskledd mann med lilla solbriller. Jeg kunne ikke fått en mer stilfull lærer. Dessuten er han en erfaren lærer i både swahili, engelsk, fransk og latin, så han vet hva som skal til for å holde oppe konsentrasjonen til elevene; humoristiske historier! Så hver dag sitter jeg altså 2 timer på skolebenken her i Arusha og prøver å få med meg litt swahili-gramatikk..

Ettersom jeg nå har begynt å bli litt bedre kjent her nede, kjører jeg selv til og fra skolen hver dag. I motsetning til Norge går en ikke lei av en strekning, her er det alltid mye interessant som skjer langs veiene. Jeg handlet forresten bananer i en lokal butikk på vei hjem fra skolen i går. Da er det selvfølgelig pruting som gjelder. Jeg endte med å reise hjem med 15 bananer for 3 norske kroner. Kunne kanskje fått det billigere, men kan vel ikke akkurat klage..

Ellers har jeg nok ikke kommet helt inn i "African time" ennå. De på kontoret på skolen ler nemlig av meg og ser på klokken når jeg kommer 5-10 minutter før timen begynner, så i dag tenkte jeg å se om det er suksess å komme 2 minutter etter tiden..

 

Bwana asifiwe!

Søndag 10.august var det, slik som det pleier, duket for gudstjeneste. Jeg ble da med Joakim og familien i en av de lutherske kirkene her i Arusha. På grunn av mye folk, er det i mange kirker vanlig å ha flere gudstjenester etter hverandre. Som den morgenfuglen jeg er kjent for å være, valgte vi selvfølgelig den første. Klokken 07:30 søndag morgen var vi på plass i en fullsatt kirke! (Og jeg som eneste mzungu..) Må si jeg var imponert over oppmøtet, her har vi noe å lære i Norge hvor vi klager på at kl.11:00 er for tidlig. Så med funky keybordrytmer var det nesten så jeg kjente det rykke i dansefoten under enkelte av salmesangene. Jeg mistet imidlertid tallet på antall taler i løpet av gudstjenesten, er ikke så lett når alt foregår på kiswahili og jeg ikke forstår et kvekk. Men jeg telte minst 4 forskjellige talere. Eller, jeg skal ikke si at jeg ikke forstod et kvekk, lærte tilfeldigvis ”Bwana asifiwe” dagen før, som betyr Pris Herren! Dette kom godt med ettersom det var noe som gjentok seg, ja, la meg tippe rundt 437 ganger i løpet av gudstjenesten.

Da det var tid for at de nye i menigheten skulle presentere seg, reiste jeg meg og åpnet presentasjonen av meg selv med nettopp; ”Bwana Yesu asifiwe! Og klart, til menighetens store begeistring som i kor ropte ”Amena” tilbake. Deretter fortalte jeg hva jeg het og hvor jeg kom fra på swahili, før jeg gikk tom for passende swahiliord og tok resten på engelsk. Tok applausen på slutten som et tegn på at jeg var velkommen..

2 runder med kollekt er også tydeligvis vanlig. Og dersom du tror at du kan bli sittende mens en kollektbøsse passerer smidig forbi, tar du feil. Her må alle opp og gå til en svær kurv midt i kirken, så det er best å gi en slant eller to, hvis ikke kan det bli riktig pinlig. Hvorfor har vi ikke tenkt på denne taktikken i Norge?

Når det gjaldt kirkebygget var også dette et studium verdt. Skal se om jeg får tatt et bilde senere. Kirken var nemlig kun halvferdig. Men hva gjør vel det? Da er det jo bare til å dekorere de innvendige stillasene med kunstige blomster og stoff i mildt sagt friske farger. Lite gjør det også at fugler flyr inn og ut under gudstjenesten. Kunne fortalt så mye mer, men noe må bare oppleves. Etter over 3 timer virket det som det gikk mot slutten da presten og deretter resten av forsamlingen gikk syngende ut på kirkeplassen. Men nei da, nå var det tid for auksjon! Med en haug i midten av folkemengden full av blant annet søtpoteter, kål, egg, frukt og mange høner var det nå klart for budrunde. Pengene skulle gå til byggingen av en ny kirke et stykke unna. Det gikk litt over tre og en halv time fra jeg var der til vi dro derfra. Men hva gjør vel det? Som de sier her i Afrika, tiden går ikke, den kommer...

"Mimi ni mbongo kama wewe"

Noen dager har gått siden jeg kom hit til Arusha og jeg har allerede begynt å føle meg litt hjemme her. Selv om jeg for tiden er den eneste utenlandske (mzungu!) her på tomten, har ikke det på noen måte gått løs på trivselen. Til tross for at jeg ikke kan så mye swahili ennå, har jeg allerede fått god kontakt med en del av ungene i nabolaget; lek er jo et internasjonalt språk! Jeg har også fått god kontakt med de nasjonale arbeiderne her på tomten. Må si jeg beundrer gjestfriheten og vennligheten til den tanzanianske folket! Med en slik imøtekommenhet skal det mye til for ikke å trives.. Selv og engelskkunnskapene her nede ikke er helt på topp, prøver både unge og gamle så godt de kan via kroppsspråk og engelsk å lære meg litt swahili, til min store begeistring!

Hvor er Trond?

Der ingen kunne tru at Trond skulle bu..

7. august gikk turen videre til Arusha i Tanzania, hvor jeg skal bo det neste året. Og jeg, Trond Gravem, var sjåfør. Ingen kjære mor her nei.. Men Rune var heldigvis med som passasjer. En fantastisk tur gjennom et klassisk afrikansk landskap. Et klassisk afrikansk byråkrati-landskap møtte oss også ved grensen. Men etter å ha vært innom x antall kontorer på grensen kom vi omsider inn i Tanzania. Var et utrolig flott landskap å kjøre gjennom fra grensen og til Arusha; enorme savanner fulle av akasietrær, sjiraffer og gaseller, og Mt.Meru i forgrunnen. Vi kunne også så vidt skue snøen på Mt.Kilimanjaro. Det ble mørkt mens vi kjørte, så vi fikk også med oss en flott solnedgang. Når vi kom til Arusha dro jeg og Rune på restaurant og spiste et herlig biffmåltid. ”Stiggys” for dere som er lokalkjente. Deretter gikk turen til tomten i Arusha hvor jeg som sagt etter planen skal tilbringe det neste året i mitt liv. Her ble vi møtt av Joakim, han som blir min nærmeste nasjonale medarbeider dette året. En fantastisk mann! Fikk en varm velkomst før jeg ble vist leiligheten hvor jeg skal bo dette året.. Dette lover bra! -  Så nå er jeg altså på plass i Arusha i Tanzania!

Africa - here I am!

Tirsdag 5.august kl.06:10 landet endelig flyet mitt på Jomo Kenyatta International Airport etter litt over 9 timer i luften. Jeg hadde etter tips fra spesialenheten til NLM fylt ut visumpapirene på forhånd, så det gikk forholdsvis raskt å komme seg gjennom kontrollen. Og når jeg kom ned rulletrappen til baggasjebåndet så jeg både bagen og kofferten min; ikke dårlig for å være Afrika.. (snakker nemlig av erfaring). Jeg visste ikke hva som skjedde videre eller hvem som skulle hente meg, men etter å ha ventet litt på flyplassen kom en blid Rune Mjølhus (alias Field Director) meg i møte. Og ja, jeg ble hentet i en Toyota Landcruiser. Can I ask for more? hehe.. Som en ekte mann valgte selvfølgelig Rune å unngå hovedveien, så det ble en klassisk (humpete) afrikansk jordvei. Når vi kom frem til tomten i Nairobi vartet Janne, Runes kone, opp med frokost, til tross for at jeg kom ukristelig tidlig. Maken til velkomst skal en lete lenge etter! Deretter ble jeg med på kontoret til Rune hvor jeg fikk tildelt personalperm før jeg ble anvist rom på gjestehuset. Jeg hadde da et par timer til å slappe litt av før jeg skulle spise lunsj sammen med arbeiderne på tomten. På lunsjmenyen var det ris, bønner og chai (chai = te med melk og sukker). Her møtte jeg mange kjente av de nasjonale arbeiderne som også jobbet her da jeg bodde i Kenya, så det var veldig kjekt.

Etter lunsj spurte Rune og jeg var klar for en liten handletur – klart jeg var det! ”Og nå er du sjåfør, Trond!” ”Tuller du, Rune?” ”Nei..” ”Eh.. kult!!” Så med kun et par timer søvn på øyet, en swahilibibel på dashbordet og rattet på ”feil side” var jeg klar for å hive meg ut i trafikken. Og klart, med en typisk afrikamodell av Toyota Landcruiser! Skal ikke legge skjul på at jeg koste meg.. men skal heller ikke legge skjul på at jeg trenger litt trening i å kjøre her nede. Med biler, dyr, fotgjengere og syklister så og si over alt virket det på meg som om det bare er ett prinsipp som gjelder; tut og kjør!

Turen gikk først til Java house, hvor Rune er stamgjest. Her ble jeg påspandert deilig kaffe før vi tok turen til Nakumat for å handle mat. Deretter var det å komme seg tilbake til den norske skolen uten bulket bil. Det gikk heldigvis greit denne gangen også.. Bilnøklene ble jeg bedt om å beholde, ettersom det nå var jeg som var ansvarlig for bilen. Ja, du hørte riktig..

Resten av dagen gikk med til å gå fra hus til hus og spise her på tomten i Nairobi. Ingenting å si på gjestfriheten her ute; fantastisk velkomst! Senere på kvelden var jeg med Rune og hente familien Amenya på flyplassen. Men ettersom de var litt forsinket var ikke Rune sein med å spandere både redbull og sjokolade. Han har imidlertid vist seg å være rausheten i egen skikkelse..

Til tross for at jeg hadde sovet lite var det ikke lett å sove når kvelden kom. Med mye te, sterk kaffe og redbull innabords ble jeg liggende våken en stund og bearbeide alle inntrykkene mens jeg kastet et blikk bort på nøklene til Landcruiseren. Africa, here I am!

Africa - here I come!

Mandag 4.august skulle en drøm endelig vise seg å bli realitet, etter månedsvis med forberedelser! Et KLM-fly letter fra Flesland kl.17:30 med kurs mot Amsterdam. På sete nummer 14A sitter en forventningsfull, blond og blåøyd (bokstavlig talt) bergenser. Men det er ikke Holland som er målet denne gangen. Med bestemte skritt og med øynene festet på skiltene, forflytter den unge seg gjennom Schiphols mange korridorer. Ethvert forsøk på å hindre den unge i å komme seg til Gate F9 ville vært mislykket. Klokken 21:05 letter et Kenya Airways-fly fra Schiphol. Denne gangen sitter den forventningsfulle på vindussete 29A. Målet er Nairobi..

BLOG? skal, skal ikke.. hm..

Ja, tro det eller ei, men Trond har for første gang i sitt 21 år lange liv skaffet seg en blogg! Etter mye press fra blant annet media, arbeidsgiver, venner og familie har jeg omsider latt meg overtale til å følge moten og brette ut privatlivet mitt på nettet..